Reguleringsmodellen må premiere fremoverlente nettselskaper

Debattinnlegget ble først publisert hos Europower.

Dog, nettselskapene trenger en monopolregulering, og dagens DEA-regulering er på mange måter god. Likevel, nå er det på tide å se på denne på nytt. Verden har forandret seg siden reguleringen ble utarbeidet, for nå har vi en situasjon der vi trenger å sette opp farten på nettutbyggingen og vi trenger mere kraft. Eller som de sa det i Energikommisjonen, «mere av alt – raskere».

Dagens modell passer ikke til dagens og fremtidens behov

Dagens modell er formet i en periode med nok kraft og tilstrekkelig med overføringskapasitet. Med det som utgangspunkt, er det naturlig at reguleringen har belønnet de som har hatt mulighet til å holde igjen investeringene og tyne nettet så godt som mulig.

I praksis har dette medført at de selskapene som ønsker å investere i forkant for å møte et fremtidig behov, blir lite effektive selskaper i «effektivitetskonkurransen» med andre nettselskaper.

Nå ønsker bransjen og landets politikere at vi skal opp med kapasiteten i kraftnettet så fort som mulig for å møte et økende behov for mere kapasitet i nettet. Da må reguleringen hensynta dette.

To helt sentrale spørsmålet i styrerommene til landets nettselskaper er:

1. Avkastning på kapitalen må sikres nettselskapets eiere
2. Nettleien må holdes så lav som mulig

Svaret på begge disse spørsmålene trekker i retning av å holde igjen, begrense risikoen, og vente så lenge som mulig med å investere i det som trengs for å møte behovet for mere kapasitet i nettet.

Eierne forventer avkastning

Nettselskapenes eiere er i all hovedsak kommuner og fylkeskommuner. De har en forventning til avkastning på kapitalen de har i nettselskapet, til bruk til all verdens av gode formål. Det er en berettiget forventning en har som eier, og i tråd med reguleringsregimets intensjoner. Derfor må reguleringen legge til rette for at en ikke taper effektivitet om en løper fra sine konkurrenter og investerer for framtiden.

Nettselskapene har en tilknytningsplikt, men denne forandrer ikke det faktum at det skal være kapasitet til kunden og at det kan ta tid før denne kan komme på nettet. Tilknytningsplikten som RME/NVE lener seg på, og som så langt har blitt brukt som begrunnelse for at endringer i reguleringen ikke trengs, må trekke i samme retning som reguleringen.

Ønsket om lav nettleie begrenser investeringene

Investeringer i nettet betyr høyere nettleie for nettkunden. Det blir høyere nettleie for de eksisterende kundene inntil nye kunder kobler seg på og er med å spleise på regningen.

Bransjen har en rekke forslag til endringer for å møte disse dilemmaene i reguleringen og utfordringene med økt nettleie.

Fra vår side vil vi fokusere særlig på to helt konkrete forslag, som også kommer frem i DNV-rapporten «Er nettselskapenes inntektsrammer tilpasset oppgaven?».

Les også Er nettselskapenes inntektsrammer tilpasset oppgaven?

Normandelen i reguleringen bør justeres

I nevnte rapport fremkommer det at en bør redusere normandelen i reguleringen. I dag er det slik at om man investerer 10 kroner, får netteier igjen 30 kroner uansett.

De resterende 7 kronene, pluss eventuell avkastning, avhenger av hvor effektivt selskapet er i konkurranse med andre nettselskaper. Reduserer man normandelen til f. eks. 50/50 vil man bli mindre straffet om man løper i forkant, da 5 kroner kommer inn igjen til nettselskapet mot 3 kroner i dag, uansett hva de andre nettselskapene gjør med sine investeringer.

Vi tror også at en bør vurdere å snu brøken fra 30/70 til 70/30. Et alternativ her er at man snur brøken for de framtidige innvesteringene utelukkende, eller for de framtidige investeringene anvender et kost plussregime for en periode.

Dette handler ikke om at nettselskapene skal kunne tillate seg å jobbe ineffektivt, men om å komme i gang og gjøre jobben så raskt som mulig. En eventuell ineffektivitet i tradisjonell forstand vil også måtte innhente selskapene i reguleringen på ett eller annet tidspunkt, når investeringene i kraftnettet for AS-Norge er oppe og dekker det eksisterende behovet til landets nettkunder.

Utjevning av nettleien må gjennomføres som lovet

Når det gjelder behovet for å holde nettleien nede, er det etter vår mening blitt enda viktigere at regjeringen leverer på utjevning av nettleien, som bestemt i Hurdalsplattformen.

Nettselskapene som i dag har høyere nettleie enn snittet, er ofte selskaper med krevende topografi og færre kunder til å spleise på regningen. Da kan man i en utjevningsordning bestemme seg for at dersom nettleien når et visst tak, skal man dele på nettleien over dette «taket». Dette vil gjøre det enklere for et styre i et nettselskap å fatte fremoverlente beslutninger i en tid da dette trengs mer enn på lenge.

Andre forslag som også vil kunne trekke i samme retning, som vi har tatt opp tidligere er en gjennomgang av KILE-ordningen, der konsekvensen av tøffere drift reduseres, en justering av minimumsavkastningen og økte skattemessige avskrivninger.

Faren for å overinvestere i nettet er liten

Man trenger ikke være rakettforsker for å kunne konkludere med at de samfunnsøkonomiske tapene ved å ikke kunne tilby nett og kraft til eksisterende og nye nettkunder er større enn å la kundene ryke og reise gjennom å ikke kunne gi dette tilbudet. Faren for å overinvestere er åpenbart langt mindre enn å investere for lite.

Spørsmålet er likevel om ikke kriseforståelsen må ytterligere opp ett hakk, før det tas viktige «få opp farta-beslutninger» til fordel for landets nettkunder. Myndighetene med RME/NVE har nemlig en svært forutsigbar tilnærming til foreslåtte endringer. Nesten uten unntak forsvares det bestående som godt nok når reguleringen ligger under lupen.

Nå må vi tørre å ta ett skritt til siden og bruke offensive tiltak for å få fart på nettinvesteringene.

Det er bra vi har en statsråd som stiller spørsmålet om reguleringen er framoverlent nok og inviterer til å komme med innspill i den anledning.