Politikere, bransjen og byråkratiet samarbeider for dårlig
Målet er kjent, vi trenger mer kraft og vi trenger å bygge nett og utnytte det nettet vi allerede har bedre. Vi har et ansvar for å få dette til av hensyn til klima og miljø, men også for å møte fremtiden for industri og næringsliv som opplever kø i den grønne omstillingen. Alle vet målet, likevel opplever vi posisjonering mellom politikere, byråkrati og bransjen, der det pekes på hverandre.
Debattinnlegget ble først publisert i Europower
Det fordrer ikke det gode samarbeide når nettselskapene ber om regelendringer og får til svar fra NVE direktøren på NVE´s energidager, at når bransjen ber om noe, så «gjelder det å holde på lommeboka» og på samme konferansen fortsetter RME-ansatte med at «tillitt er bra, men kontroll er bedre». Det er heller ingen innertier når statsråden møter bransjens behov med drepende skatteregler for produsentene og at det pekes på at nettselskapene må få opp farten å bygge nett nær sagt uansett hvilke rammevilkår vi må forholde oss til.
Fra bransjens hold «skylder» vi på lang saksbehandlingstid hos myndighetene, krevende skatteregler og en inntektsrammeregulering i utakt med målet om raskere nettutbygging.
Målet må været at regelverket som politikere setter for bransjen og som byråkratiet forvalter, treffer målet selskapene har som samfunnsaktører. For nettselskapene betyr dette rette incentiver, og muligheter for rimelig avkastning og for produsentene betyr dette muligheter for lønnsomhet og tilgang på et marked. For både produsentene og nettselskapene løftes verdien av forutsigbare rammebetingelser høyt.
Politiske ønsker om regelendringer ser ut til å bli borte i den byråkratiske kvernen
Vi har en statsråd som kan bransjen. Det er et ubetinget gode. Energiministeren har også synliggjort behov og tatt initiativ til en rekke endringer blant annet i reguleringen av nettselskapene. Likevel ser vi klare tendenser til at når nødvendige endringer foreslås eller er oppe til vurdering blir disse borte når den byråkratiske kverna settes i arbeid.
Det er heller ikke sikkert at det er det den enkleste veien inn til den gode diskusjonen at det i en rekke saker er RME, som i praksis vurderer behovet for regelendringer og er den samme etaten som også utarbeider og forvalter regelverket.
Bransjen peker på ulike utfordringer, men det er vanskelig å bli hørt. Avstanden fra politikerne og byråkratiet til bransjen blir for stor. Vi kjenner alle målet, men forståelsen av hvilke virkemidler som skal til for å øke kraftproduksjonen og nettkapasiteten forsvinner i den byråkratiske kvernen.
Har vi den samme kriseforståelsen?
Vi er usikre på hvorvidt kriseforståelsen er den samme mellom trekløveret – bransje, politikere og byråkratiet. Om så var tilfelle tror vi det politiske forliket på Stortinget ville ha blitt utformet allerede. Et forlik som hadde pekt ut kursen for bransjen og byråkratiet med stående marsordre om å levere på det grønne skiftet. Ledsaget av et regelverk som hadde lagt til rette for dette. Hadde kriseforståelsen vært helt der oppe i byråkratiet ville retorikken derfra vært annerledes i forhold til bransjen, og myndighetene hadde åpnet for å se på lovpålagte frister på saksbehandlingen slik det foreslås i EU. Men der er beskjeden klar. Ingen frister her i gården. Ikke vil det gå fortere og det vil kunne gå på bekostning av demokratiet. Det må innrømmes at de to argumentene kjøper vi ikke. Men de har holdt regelendringene unna.
Vi må alle i trekløveret, bransjen inklusive, gå i oss selv for å sette fart på omstillingen. Vi må rett og slett snakke bedre sammen.
