Kraftpriskrisen – det er kanskje ikke så enkelt?

Debattinnlegget ble først publisert hos Altinget.

«Løsningene» de finner man på sosiale medier. «Det er bare å droppe kablene, kom med krav til magasinfyllingen. Vi har mer kraft enn vi trenger fremover. Det er bare tull at det står kunder i kø for å komme seg på strømnettet. Hvem skulle det være? Og om det faktisk er slik at det trengs mer kraft, bygg atomkraft da. Og selvfølgelig sett maksprisen på 35 øre, så er saken løst. For ikke å nevne at ACER står bak all elendigheten og i realiteten bestemmer alt i norsk energipolitikk.» Slik kan man fortsette inn i evigheten med klare meldinger om løsninger som «virker».

Med fare for å virke respektløs, synes løsningene klarere og mer åpenbare jo lengre unna faget de som ytrer seg er. Når man setter seg inn i problemstillingene og skal foreslå løsninger, blir det straks litt verre. Og det er nettopp det vi ser når den ene rapporten etter den andre ikke kommer med åpenbare gode kortsiktige svar. Dette er kanskje ikke så enkelt likevel?

Nok et utvalg

Det som er bra, er at det nå synes å være en felles forståelse rundt de underliggende utfordringene. Det trengs mer kraft for å dekke fremtidens behov og det trengs mer nett på grunn av store kapasitetsutfordringer nær sagt i hele Norge.

Energikommisjonen satte da også problemstillingen på kartet ved å kalle leveransen sin «Mer av alt – raskere». Nå pekes det på noen mulighetsrom i rapporten til Energikommisjonen, så som raskere konsesjonsbehandlinger, mer igjen til kommunene i forbindelse med etablering av vindkraft og det pekes på at det må spares 20 TWh i energisparende tiltak. Alt dette er bra, men utfordringen er at tiltakene som foreslås tar tid. Enhver rapport ender slik. Det finnes ingen raske løsninger.

Halmstrået nå håper man er «gjemt» i nok et utvalg, der man skal utfordre prissmitten fra Europa. Aasland ville avvente Energikommisjonens arbeid og uttaler til dagbladet at han nå «jobber med å utarbeide et mandat og sette sammen et utvalg for å se på prisdannelsen, både hvordan den foregår og hva vi kan gjøre innenfor EØS-avtalen».

Norge og EU – ikke markedets skyld

Nå skal man være forsiktig å være spåmann, men her drister jeg meg til å tro at det ikke kommer til å komme all verdens av løsninger ut av dette utvalgets rapport heller. Du tuller ikke med markedet uten å rote det til med EØS-avtalen og etter alt og dømme med forsyningssikkerheten.

Likevel, markedet sliter med å levere tilfredsstillende priser. Men det er ikke markedets skyld. Det virker, men de underliggende forutsetningene er ikke godt nok til stede. For Norges del er det for store prisforskjeller mellom områder, og for Norges og Europas del er det i sum for lite kraft for å presse prisene ned på et tilfredsstillende nivå. Det betyr bare en ting. Dytt på med mer produksjon og bygg nett. Da går prisene ned sammenlignet med om man velger å sitte stille. Markedet må hjelpes til å fungere bedre. Det kommer også det neste «Prissmitteutvalget» til å konkludere med.

Tøffe politiske valg

Regjeringen der Arbeiderpartiet har statsråden, Terje Aasland, har hele veien påpekt med rette at det finnes ingen kortsiktige enkle løsninger på kraftpriskrisen. De har ikke bare opposisjonen å bryne seg på.

Partikollega Trond Giskes menighet i Nidaros vokser under parolen om å ta kontrollen over kraften tilbake. Den treffer tydeligvis godt over hele landet. Men heller ikke Giske sitter på noen løsninger, bare ønsker, og svarer at vi har nok av eksperter i Norge som kan peke på løsningene for å få dette til. Vel, de samme ekspertene har nå i utvalg etter utvalg gjort rede for at dette er krevende, og Giske får neppe de svarene han ønsker, om han velger å lene seg på ekspertisen. Og det bør han jo, med mindre han lytter til «ekspertene» i sosiale medier selvfølgelig.

Det ender opp med at det må tas noen tøffe valg av politikerne våre. Skal vi bygge mer fornybar energi raskt nok til at vi fortsatt vil være i en overskuddssituasjon fremover? For på den måten sikre konkurransemessige priser til industri og landets husholdninger, eller skal vi spare mangfoldet i naturen fremover med mindre kraftutbygging? Det betyr i så fall at prisene blir høyere enn alternativet. Energikommisjonen peker på at det trengs 40 TWh innen 2030, og at vi bør klare å spare 20 TWh i samme tidsrom, om vi fortsatt skal være i en overskuddssituasjon.

Det må følgelig tas noen tøffe politiske valg fremover. Det kommer ikke til å være enkelt å gjennomføre.