Fakta har ikke makta

Vi må gå i retning en affektiv (følelsesbetont) tilnærming og ikke stole på at fakta alene har makta. Dessuten må industri og næringsliv bestemme seg for om kraft er et være eller ikke være, eller bare «kjekt å ha».

I Distriktsenergi har vi lenge tatt til orde for at det å presentere fakta ikke lenger er godt nok.  Vi må snakke mer til magen til folk har vært vår måte å si dette på.  Naper forklarte dette på en annen og bedre måte.

Vi må gå fra den rasjonelle beslutningsprosess til en mer affektiv (følelsesbetont) prosess.  

Den rasjonelle beslutningsprosessen som vi gjerne lener oss på i bransjen, har en tilnærming der det finnes en fasit alle kan ta utgangspunkt i, der kommunestyre fatter vedtak på informert grunnlag, der motstandere og tilhengere møtes på like vilkår, og der vi tillegg argumenter fra fagmiljøer tyngre enn tilfeldige påstander.

Bransjen har hatt tro på dette, og det har fungert lenge.  Bransjen har også hatt tro på at en viss grad av rettferdighet må det være oppe i alt dette, når fakta er på vår side.  For som Naper med rette dro fram, er det ikke slik mange tror at når mange kommuner sier nei til vindkraft, så må det jo komme et ja snart?  Nei for verden funker slik at jo flere som sier nei til vindkraft, jo større sannsynlighet for at andre kommuner sier det samme.

Vi finner paralleller fra valgkampen i USA

I den anledning dro Naper fram valgkampen i USA, der det fokuseres stort på at crow size matter. Det trekkes fram at det er mange på valgmøtene, sant eller ikke, av den grunn at dette også påvirker stemmegivingen til de om ikke har vært der.  De kan jo ikke ta sånn feil alle sammen? Dessuten er det lettere å gå med flokken, enn å ta selvstendige valg.  

Uten sammenligning for øvrig, eller egentlig er det jo en parallell.  Ordførerens vilje til å stå i stormen for noe som mange av innbyggerne er imot, er krevende.  Da er det lettere å si nei.  Det gir mindre trøbbel lokalt og det øker sannsynligheten for å bli valgt ved neste korsvei.

Næringslivet må ned fra hesten lokalt

Det holder ikke alene at næringslivet tar en generell tilnærming til at de har et behov for mere kraft, at de hjelper klima og at det betyr noe for arbeidsplassene i dette landet, kan Naper fortelle.

Industrien må ned fra hesten og vise hvilken forskjell de gjør lokalt.  Hva betyr det at bedriften ligger nettopp her? Hva betyr det for arbeidsplassene og hva betyr det for alle leverandørene.  Blir det lengre noen å klippe for frisøren om industrien forsvinner? De lokale konsekvensene av å si nei må synliggjøres.

Klubbene og fagforeningene lokalt må på banen, ikke bare akademikerne som sitter på et kontor et annet sted og synser om dette. Ut å snakk med de det gjelder – lokalt er Napers råd.

Dette er gode råd fra Naper tenker vi.  Ganske åpenbare kanskje og mange vil nok mene at dette gjøres i dag.  Da tenker vi at det må gjøres mer – lokalt.  Ellers stiller vi svakt inn i den affektive modellen, med en tilnærming som ser ut til å vinne sakene for tiden.  For hva er egentlig det, den affektive modellen?

Den affektive modellen

Den affektive modellen forklarer Naper slik; der finnes det ingen fasit, der har tilhengere og motstandere gruppert seg for lengst, der kappes det om informasjonsmøter hvor argumentene er selektive og arrangementene er agiterende.  I tillegg likestilles argumentene til fulle onkler med fagmiljøer, og fakta og løgn blandes som meningsinnhold.  Dessuten er det den aktøren som raskest klarer å feste grepet om saken som vinner.

Etter å ha hørt Naper, så er vi ikke i tvil om at han på mange måter har rett i sin tilnærming. Vi skal som bransje selvfølgelig ikke lefle med usannheter. Men vi må tørre å tenke annerledes og ta inn over oss at verden ikke alltid er rasjonell og at fakta ikke alltid har makta.

Vi kan mene mye om Motvind, men det er ikke noe å lure på hvilken modell de er nærmest i sin kamp mot vindmøller.  

Les også SV – retning mot mest mulig statlig styring