En kraftdiskusjon til besvær
Kraft og kraftpolitikk diskuteres som aldri før. Det er viktig, men dessverre er debatten tidvis svært polariserende. Dog uten å ha empirisk dekning for det, ser det ofte ut til at desto enklere løsninger og større ord man bruker, desto lengre unna kunnskap om de faktiske forhold og dilemmaer står man.
Hvorfor dette engasjerer slik blir spekulasjoner, men jeg gjør likevel et forsøk. Foruten tidvis høye kraftpriser sammenlignet med tidligere år, er kraftbransjen vårt viktigste redskap for å ta et nasjonalt ansvar for klimapolitikken. Mer fornybar kraft er ikke til å komme utenom i så fall. Men med det behovet, møter vi på EU/EØS-utfordringer, og en tilnærming der vi må samarbeide med andre land. Den diskusjonen preges definitivt ikke alltid av fakta. Bare ett eller annet kan kobles i retningen EU/EØS, så fyrer kommentarfeltet seg opp, ofte med de samme budskap: «Vi trenger ikke mere kraft, kutt kablene og for all del meld oss ut av Acer. De bestemmer jo kraftprisene i Europa, eller egentlig det meste», om vi skal tro Acer-motstanderne.
Høyesterett om Acer
Nå har Høyesterett fortalt oss det motsatte. Acer bestemmer nesten ingen ting. Eller som HR-rett beskriver det: Overføringen av ansvar til Acer er i randsonen av hva vi i hele tatt kan karakteriseres som myndighetsutøvelse.
Acer håndterer tvister knyttet til utlandsforbindelsene, har ikke noe med kraftprisene å gjøre. Det er også et nasjonalt anliggende om man vil bygge ut mere kraft eller kabler for den saks skyld. Det er bare å lese dommen, så kan man se dette. Et nylig landsmøtevedtak i fellesforbundet, der de vil melde Norge ut av Acer lyder jo litt hult etter at dommen i HR kom.
Det er ikke omstridt i fagmiljøer at dersom man skal begrense oppvarmingen av jorda, må man over fra fossil energi til fornybar kraft. Dessuten må man samarbeide over grensene for å få dette til. De forskjellige energikilder må spille hverandre gode, da disse har forskjellige egenskaper. Blåser det ikke, må vi spe på med vannkraft, og dersom det er godt med vind, sparer vi vann. Det banale, men enkle eksemplet på samarbeidet mellom energikilder og land.
Demokratiet rår – heldigvis
Hvorvidt man er for eller mot EU, for eller mot vindkraft eller hva det måtte være, er selvfølgelig opp til den enkelte. Heldigvis, det er det som er demokrati. Mange har sagt det før, at det er i motsetningene man finner de gode løsningene. Utfordringene er likevel at debattene rund disse viktige spørsmålene er blitt polariserende. Vi trenger den gode diskusjonen i brytningspunktet mellom et ja eller nei.
Utvalg etter utvalg
Tatt i betraktning at dette er krevende og omfattende spørsmål med politisk mye sprengstoff i seg, forstår vi godt at energiministeren har nedsatt en rekke utvalg for å peke på energifaglige utfordringer. Vi nevner i fleng rapportene, Nett i tide – om utviklingen av strømnettet, Energikommisjonens «Mer av alt – raskere» og Strømprisutvalgets rapport «balansekunst» der en skulle se på prisfastsettelsen i strømmarkedet.
Felles for alle disse rapportene har vært et stort behov for å klargjøre fakta og dermed berede grunnen for de store og viktige beslutningene, som må tas i Stortinget og rundt omkring i landets kommuner.
Vi trenger ikke faktaresistente finter
Etter disse rapportene er det krevende og argumentere mot at vi trenger mere kraft i Norge og mere nett – raskt. Det er også krevende å skyte ned kraftmarkedet, som det beste verktøyet for å sette kraftprisen. Det er heller ikke spesielt enkelt å argumentere mot kraftutveksling med utlandet.
Det vi bør diskutere, er hvordan skal vi sikre mere kraftproduksjon og mere nett. Vi bør diskutere om vi trenger flere kabler med utlandet, men ikke om vi skal ha utveksling, og vi bør diskutere virkemidler for å få kraftmarkedet til å fungere på best mulig måte, ikke om vi skal avvikle dette. Med dette bakteppet fastslått av de beste eksperter, må vi ta diskusjonene for å komme videre.
Hvordan vi skal sikre disse måloppnåelsene er åpenbart viktige temaer for diskusjon. Det handler om medbestemmelsesrett i kommunene, det handler om å ha respekt for naturmangfold og det handler om valg av kraftkilder for å sikre en utvikling fremover, der også Norge tar ansvar for klimautfordringene verden står i.
Dette, samt en haug av andre viktige og krevende problemstillinger som må finne sine løsninger fremover, blir avgjørende i viktige diskusjoner om Norge og Norges kraftfremtid. Det er da å håpe at rapportene og for så vidt HR-dom i Acer saken gir bedre diskusjoner der man ikke legger inn faktaresistente finter.
Vi trenger det brede politiske forliket
Stortingets representanter må lene seg på fagrapportene og beslutte politikken ut fra rapportenes klare redegjøring av fakta. Rapportene og HR-retts avgjørelse i Acer-saken bør danne grunnlag for et større politisk forlik i Stortinget der en enes om løsningene på hvordan vi skal sikre mere kraft og nettkapasitet de kommende årene. Og tar man våre klimaforpliktelser på alvor – haster det. Ta beslutningene og stå i det.
Det er også å håpe at landets kommunepolitikere er med i diskusjonen når det lokale næringslivet trenger mere nettkapasitet og tilgang på ny fornybar kraftproduksjon. Melder kommunene seg av diskusjonen eller sier nei til alt, vil dette få betydning for både dagens og fremtidens arbeidsplasser og kommunens inntekter. Det er ikke noe å lure på.
