Er Nord-Norge kraftforsyningsmessig på vei rett inn i en knipetangsmanøver?

Debattinnlegget ble først publisert hos Europower og Avisa Nordland.

I Distriktsenergi har vi tatt til orde for å øke overføringsforbindelsene mellom nord og sør. Det har medført mye kritikk nordfra der den gjennomgående tilbakemeldingen, og tidvis i svært klare ordlag, har vært at noen økt overføringskapasitet mellom nord og sør, det vil man ha seg frabedt. Her ønskes ikke de tidvis dyre kraftprisene sørpå importert nordover. Det er lett å forstå, men det er svært kortsiktig tenkt.

Ting tar tid i kraftbransjen og det tar år å øke overføringskapasiteten med nye kraftlinjer. Det pågår flere «fysiske» initiativ for å øke overføringskapasiteten mellom nord og sør, og en skal innføre såkalt flytbasert markedskobling, som ser ut til å utjevne prisforskjellene noe. Uansett blir det ikke noen store endringer på kort sikt, og nordpå må man energimessig klare seg selv i lang tid fremover.

Hvorfor knipetangsmanøver?

Faktum i NO4 (Nordland og Finnmark) i dag, er at det er relativt liten overføringskapasitet til andre prisområder. Vi vet dessuten at det er større initiativ i Nord-Sverige – blant annet i stålindustrien – om etablering der. Det betyr at noe særlig import fra Sverige nordpå av svensk vindkraft, det kan vi på sikt se langt etter. Den kommer de til å bruke selv. Og ikke nok med det, det er en rekke planer nordpå også i Norge, om etablering av bedrifter og industri som vil spise opp det kraftoverskuddet Nord-Norge besitter i dag. Sintef har varslet et kraftunderskudd nordpå fra 2030. Dessuten har regionen allerede i dag effektutfordringer.

Disse faktorene, kombinert med et tørt år i nord, vil åpenbart kunne gjøre det ubehagelig å betale strømregningen og politikerne og kraftbransjen vil møte et tastaturhelvete fra frustrerte innbyggere og bedrifter i nord. Spørsmålet som vil komme fra de som har tatt til orde for å unngå økt overføringskapasitet mellom nord og sør, vil spørre om hvorfor de ikke kan dra nytte av all kraften som finnes sørpå. Kraftbransjen får høre at de ikke har gjort jobben sin og politikerne får vite at de ikke har fulgt med i timen.

En vil kunne oppleve i overført betydning at man i nord står i en knipetangsmanøver. Prisene vil stige og det er ikke noe sted å hente kraft fra sine allierte.

Regjeringen vil elektrifisere Melkøya

Men om vi vil dit, det bestemmer vi selv. Motgiften er mer kraft og kapasitet i nettet. I den anledning presenterer regjeringen elektrifiseringen av Melkøya langt på vei som løsningen. De selger inn elektrifiseringen som en helhetsløsning der økt kapasitet i nettet og tilgang på kraft tilsvarende minst det Melkøya selv måtte trenge, som en forutsetning.

Her mener vi regjeringen må få en sjans. Det er en offensiv tilnærming, som de allerede er misunnelige på i Sunnhordaland, der elektrifiseringen av Johan Sverdrup i 2018 stakk av med kraften, og hadde som konsekvens økte strømpriser og avslåtte konsesjonssøknader om nettilgang pga manglede nettkapasitet. I nord skal det satses sier regjeringen og både Statnett og NVE omdisponerer, for å møte dette behovet. En slik satsning er de så langt ikke begunstiget med i Sunnhordland.

Regjeringen ser ut til å bestå syretesten

Fra Distriktsenergis side, sa vi som flere andre – at syretesten som vil vise om regjeringen viser alvor med sin helhetsløsning, er at de frigjør den kapasiteten som nå er holdt av i nettet til Melkøya på 350MW til andre nettkunder, som ønsker seg inn på kraftnettet. De forutsetter jo å øke kapasiteten i nettet og øke kraftproduksjonen tilsvarende behovet til Melkøya.

På et spørsmål fra Bodøs stortingsrepresentant fra Høyre, Bård Ludvig Thorheim, kunne olje- og energiministeren bekrefte at de vil frigjøre kapasiteten og at Statnett er på den praktiske jobben med å gjøre nettopp det. Det er offensivt og etter alt å dømme har regjeringen snakket med Høyre, som må være villig til å stå for samme kursen, om de tar over ledelsen av landet etter neste stortingsvalg.

Presenterer regjeringen egentlig et luftslott?

Én ting er å frigjøre den kapasiteten i nettet som Melkøya representerer. Men det må også konkrete planer på bordet for hvordan «helhetsløsningen» skal kunne gjennomføres. Hvordan skal man i praksis møte de motstridende interesser kraft og nettutbygging representer. Har man forstått at dersom man skal møte Melkøyas behov for kraft med vindkraft, må man forsterke kraftnettet sørover?

Det blåser som kjent ikke 8760 timer i året. Og har man virkelig tatt inn over seg at underskudd i statsbudsjettet ikke kan finansieres ved å ta liv av fornybare kraftprosjekter med tvilsomme skattepakker og når er planene for raskere konsesjonsbehandling på plass? Det er når løsningene på disse spørsmålene ligger på bordet at det svinger av regjeringens «helhetsløsning» for elektrifiseringen av Melkøya.

Kriseforståelsen må øke

Regjeringen kommer til å møte mange hindre for å nå sine mål i Nord-Norge. De vil komme fra samer som allerede har varslet at de vil prøve konsesjonen på linjen Hammerfest- Skaidi for retten. Og de vil møte motstand fra vindkraftmotstandere, som har fått mange til å tro at vi ikke trenger vindkraft i Norge. I manges øyne trenger vi jo heller ikke havvind, solkraft eller noe som helst egentlig. Vi har så det rekker.

Troen på at vi har så det rekker, har vi lent oss på mange ganger før. En kurs, retning det grønne skiftet viser oss at mer nett og mer fornybar kraft er en nødvendighet. Eller som Energikommisjonen sa det ganske så treffende i presentasjonen av sin rapport, «mer av alt – raskere».

Men all respekt for at dette ikke er enkelt – og at det kan være krevende å ta valg der ulike hensyn må veies opp mot hverandre.

Men det å ikke ta tak, det er også et valg med konsekvenser.

Lykkes ikke regjeringen med løftet om mer nett og mer kraftproduksjon, styres det i så fall mot høyere priser, færre arbeidsplasser og en region i stagnasjon.